|
|
|
|
|
|
 |
Siste kommando er gitt... det er over nå |
 |
 |
|
 |
|
Etter 1 år med blod, svette og tårer var det tårene som skulle få avslutte drilltroppen 2007 sitt siste kapitell. Det er vanskelig å fatte omfanget av det vi har vært med på dette året. Mens året har gått har vi trent, trent og trent på den samme ola-drillen hver eneste dag. Da er det lett å få en ensrettet syn på at dette bare er galskap og hjernevasking (overlæring som kaptein Wiik ville sagt). Men hvis vi hever hodet og fester blikket på helheten vi har vært med på å lage, er dette alt annet enn bortkastet. Det er året som kanskje har lært deg mest hittil i livet, om mestring, vennskap og målsetting. Det at alle går ut fra gardeleiren som vinnere når det gjelder viktig livserfaring er vi alle enige om.
Aldri mer en samtidig appell, aldri mer en sjanseløs “vending-til…venn”. Det er mange ting vi aldri skal gjøre igjen. Det er bare det at i løpet av vårt år har det blitt det mest naturlige å gjøre, mens nå i det sivile er det høyst uvanlig. Overgangen fra sinte kommandoer fra Sersjant Veie til oppropet på folkehøyskolen er stor. Også foreleseren som ankommer auditoriet mens studentene plaprer i vei som han ikke skulle ha noen ting han skulle ha sagt. Det er liksom ikke respekt, snert og punch over noen ting lenger.
Tålmodigheten til våre befal har vært enorm gjennom hele året, Løytnanten sprakk vel bare et par-tre ganger, (sjanseløs våpenmarsj, dårlig drilltrening i plasthall, uheldig case på Håkonsvern). Troppen er stum av beundring over befalets år i troppen. Løytnant Svelstad høster stor respekt med sin utrolige fagli dyktighet på våpen, ledermåte(avslappet og enkelte ganger så kald at man lurer på om han er maskin , menneske eller Gud). Sersjant Veie med sitt blikk fikk oss til å holde pusten de fem første ukene, men så kom Klungerbo med kammo-buskass på stridshjelmen og da kunne heller ikke steinansiktet Veie holde hele maska.
Det er utallige hverdagsminner i løpet av året. Det hverdagen vi vil savne mest. Alt var så enkelt når ting ble en drill. Da stod man opp og barberte seg , vaska, spiste, meldte av og stilte opp. Så greit å starte dagen ordentlig. Drilltrening i 4-6-kanskje 8-10 timer på en dag var knalltøft, men de øktene Løytnanten var fornøyd med betalte liksom for alle tunge timene og, da var det verdt det! Den absolutte payback vi fikk, var rosen vi høstet i Canada. Fra gardesjef, troppsjef, ambassadøren, utenlandske diverse personell etc. Det var godt å bli satt pris på, få en skikkelig jubel når vi marsjerte av arenaen! Jubelbrølet som møtte oss første Tattoo-kveld i Halifax vil ALLTID være noe av det mest spektakulære vi fikk være med på. Andre flotte minner som kan nevnes er, stilledel i plasthall etter sommerferien da Løytnant Svelstad bare måtte flire. Stilledel bak et murbygg i Ystad før show, sitat Sersjant Veie: “Det funka det”! Ellers en siste ting som alle i troppen elsket: håndgrep under marsj på null-plan. Det var noe med lyden, skyggedalen, mekk-gutta som så på oss, som gjorde enkelte timer der særdeles samtidig.
Men alt har blitt minner, som vi må ta vare på. Troppsfilm og årbok kommer, veterandrill er en mulighet og sist men ikke minst: vi skal til plasthall for å se de nye gutta på vei til å bli drillgardister!
Dimmiter!
Drillgardist Kjensli
|
|
:: tilbake
|
|
|
 |
|
 |
|
